|
|
|
Litt om min bakgrunn
Mitt navn er Azadeh Badiee og jeg er født i Iran (i vektens tegn i 1977). I en alder av 14 år ble jeg (og min familie) sendt til Norge som FN-kvoteflykninger fra et flyktningemottak i Pakistan. Flykten fra Iran (til fots over grensen til Pakistan) og den lykkelige endingen med overføringen til Norge, har sin fantastiske historie...som fra filmene, og er ganske surrealistisk å tenke på idag. Det nærmest ubeskrivelige jeg sitter igjen med fra den opplevelsen, er den dype takknemligheten over å være i livet og at vår lille familie på fem (far, mor og tre små jenter) ble så utrolig godt passet på, av både synlige og usynlige hjelpere med store hjerter!
Etter ankomsten hit og i utallige år som fulgte, gikk jeg med en følelse av å falle mellom to stoler, og hverken tilhørte "her eller der". Men det var nettopp denne indre uroen og smerten som fulgte etter nyetableringen i Norge og de hyppige flyttinger fra by til by, som endelig drev meg mot mitt eneste sanne hjem - mitt hjerte. Å komme tilbake hjem i hjertets ubetingede kjærlige omfavnelse, var for meg slutten på en lang periode med mye indre uro og rastløshet. Endelig kunne jeg lande i hjertet av meg selv, nærmest bokstavelig talt.
Jeg var tidlig bestemt på at jeg skulle lære om årsakenes verden, og etter et møte med en meget begavet iransk fysikerstudent, bar veien av sted til studier innenfor naturvitenskap på NTNU i Trondheim. I 2000 tok jeg sivilingeniørgraden min innen biofysikk og medisinsk teknologi, som var den mest tverrfaglige linjen som fantes den tid på NTNU. Også hovedoppgaven min var et tett samarbeidsprosjekt mellom biologer, leger, fysikere, matematikere (særlig innen statistikkfaget) og datavitere. Tendensen til å virke som en brobygger sitter dypt i meg og jeg finner meg selv stadig opptatt med prosjekter som omhandler å bygge broer mellom ulike verdener, det være mellom fagfelt, kulturer, mennesker, osv.
Men også under mine studier på NTNU kjente jeg på en dyp indre uro. Det var en følelse av ikke å være helt på rett sted. Jeg ønsket jo å lære om årsakenes verden, og selv om jeg stadig kunne fasineres av vitenskapen, så følte jeg samtidig en utilfredshet med den tangegang og arbeidsmåte som vi ble opplært i, og som ikke lot seg stilne med årene, snarere tvert imot. Det var som om noe helt fundamentalt manglet.
Jeg gav yrkeslivet et godt forsøk som biofysiker i 5 år, først på kreftavdelingen og senere på medisinsk genetikk på Haukeland Universitetessykehus. Uroen ble ikke borte, og i slutten av 2005, på min 28 årsdag, nok ble endelig nok.
Veien derfra bar av sted til en masse indre prosesser. Jeg begynte endelig å finne bøker innenfor det jeg virkelig hadde lengtet etter å lære om - nemlig ånden/sjelen/det indre livet - at materien eller den synlige verden er besjelet med LIV. Hvis jeg genuint var ute etter årsakssammenhengene, så var det innover jeg skulle kikke.
Herfra startet mine studier innen åndsvitenskap, først gjennom nyspirituelle bøker som "Himmelske samtaler" av Neal Donald Walsch, "Det er nå du lever" og "En ny jord" av Ekchart Tolle og en god del andre klassikere innen helhetlig tankegang som bøker av Louis Hay. Louis Hay har vært pioneeren på å fornye vitenskapen om sammenhengen mellom psyken og kroppen, først og fremst gjennom hennes egen krefthistorie.
Jeg begynte virkelig å kjenne etter og bli oppmerksom på livet som eksisterte på innsiden av meg selv. Noe inni meg forstod allerede da at det var livet på innsiden som var den egentlige sjefen! Det ytre liv er bare en manifestasjon av det indre livet! Sagt med andre ord i dette gamle ordtaket: "Det nytter ikke å flytte når nissene følger med på lasset". Jeg begynte å lære å meditere, gikk på healingskurs, yogakurs, osv.
Ikke lang tid etter alt dette, førte livet meg av sted til den andre siden av kloden, nemlig til Australia, der jeg oppholdte meg i et år og senere reiste i et halvt år gjennom wwoofing (willing workers on organic farms). Jeg ønsket å besøke gårder som ikke bare var økologiske, men også drev etter permakultur-prinsipper. Samtidig fortsatte mine studier innen åndsvitenskap gjennom egne studier. Jeg leste bøker som å spise godteri, i tillegg til at jeg aktivt oppsøkte åndelige sentre (bla. buddhistiske klostre og meditasjonssentre).
Våren 2008 var tiden moden igjen for et comback til Norge. I mellomtiden hadde jeg også hatt reiser og opphold i både Egypt og New Zealand. Det var først i Egypt og senere under alle mine reiser at jeg begynte å se hjerter overalt. De dukket opp alle veier og alle steder (og fortsetter å gjøre:-). Og effekten var den at hver gang jeg så et hjerte så smilte jeg inderlig. Det ble rett og slett utrolig morsomt, så hyppig som de begynte å dukke opp!:-) Dette tok jeg som et veldig godt og viktig tegn. Det var som om universet viste meg (hvor enn jeg så) at det var inn i mitt eget hjerte jeg skulle kikke, inn i kjernen av meg selv. Hjertet var svaret jeg så etter.
Bildet i midten viser en liten fjelltopp med bare ett grantre på toppen i den lille bygda Kohokohu (i nord NZ). Denne omdøpte jeg til "One tree hill" eller "One heart hill", som for meg symboliserte det ENE hjertet som inneholder alle hjertene i hele universet!
Sommeren 2008 "snublet" jeg over et sommerkurs arrangert av skolen Indre Lys på Nøtterøy. Ja, ikke så overrasskende bygger all utdannelse ved Indre Lys på vekkelsen av hjertebevisstheten i mennesket. Og resten er historie ... :-)
Jeg ser vireklig frem til å begynne å jobbe med mennesker, første og fremst som en åndelig "fødselshjelper", for det er dette det egentlig handler om: å våkne til ens eget sanne Jeg /ens egen iboende Sjel /å bli født på ny! Jobben med å våkne må hver og en gjøre selv når en er klar til det. Vi andre kan kun være til stede som støtte og medhjelpere, akkurat som den rollen som en jordmor spiller under en fødsel.
Om nama Shivaya. |
|
